Barn og dyr

Jeg tenker på meg selv som ei byjente. Men her jeg bor på Konnerud, sånn halvveis inni skauen er jeg vel kvalifisert til å ha en ørliten tilknytning til ”landet”. Når man bor utenfor byen skulle det være ideelt å ha dyr. Dessverre bor jeg i et borettslag som ikke vil ha dyr – spesielt ikke hund eller katt. Men aldri en regel uten unntak!

Da jeg var liten hadde vi katter – Mons og Siri. Mons hadde jeg et unikt forhold til. Han lå tålmodig i dukkevogna mi med labbene over dyna, mens jeg trillet han rundt i hagen. På et tidspunkt fikk jeg servert en veldig dramatisk historie om kattehimmelen.
Det var ikke flere dyr i min barndom…

Merkelig egentlig, for da jeg fikk egne barn sa min mormor formanende: barn skal ikke vokse opp uten dyr!
Så da 11-åringen kom hjem og fortalte at kompisen hadde en kanin som hadde fått unger – og som bare kostet hundre kroner, var plutselig vår lille rekkehusstue omgjort til vertikaldelt kaninbolig.

Det med hundre kroner var et salgstriks. For en kanin trenger bur, matskål, drikkeflaske, hus til å gjemme seg i, egen do, dertil hørende absorberende sand, flis, høy, tørrfor, vitaminer, saltstein, gnagepinne, pelsbørste, klotang og leiebånd – og en liten leke.

Lille Jacob, den 12 uker gamle dvergvedderen hadde bodd hos oss en uke da vår datter syntes synd på den og sa at han så ensom ut. Det var sikkert smertefullt å måtte forlate mor og søsken så tidlig i livet. Det var bare en ting å gjøre – nemlig å gå til kompisen med kaninene og kjøpe en til! Problemet var at den vi fikk med oss denne gangen var en hunnkanin….

Vi hadde selvsagt ikke hjerte til å bytte Silje med en hannkanin, så Jacob måtte en tur til dyrlegen for å hindre at vi fikk en hel kaninfarm i stua. Det kostet forresten 800 kroner. Men hva betyr penger når det er snakk om et kjært familiemedlem?

Silje og Jacob levde et godt og lykkelig kaninliv i vår stue om vintrene og hadde luftegård i hagen om somrene med egen parasoll. Uten å gå nærmere inn på det, ble Silje fire og et halvt år og Jacob ble nesten seks. Det var sorg i huset og stor enighet om at vi ikke orket å skaffe dyr igjen. Ungene var dessuten store og hadde etter hvert en travel fritid.

Jeg kom til å tenke på dette da vår sønn fikk noen kroner til bursdagen sin nylig. Det er ikke lett å kjøpe noe til en 19-åring. Kanskje han ville ha nye klær eller en eller annen elektronisk dings, tenkte jeg.

Men, nei da… Den unge mannen kom hjem med en stor glassboks, en pose sand og et par planter - noe han alltid hadde ønsket seg, sa ungen. Han hadde gått til anskaffelse av et akvarium!

Fiskene skal flytte inn om fjorten dager.
Går det som jeg frykter serverer jeg fiskesuppe uka etter.