Å møte seg selv i døra (- på film)

Jeg anser meg selv som moralsk (!?), liberal, forståelsesfull og fordomsfri, så lenge det ikke….. (nei da)
Men oppriktig; det går en grense for meg også.

Hva er det med folk som gleder seg over å se filmer med hard core vold, lemlestelse, overgrep, skyting og eksplosjoner (eller gidder å se Paradise Hotel)
I min verden er alt dette like hjernedødt!

”Hvor ble det av liberal og fordomsfri?” spør kanskje den observante leser.
Vel, det jeg vil fortelle viser at man ikke skal være for skråsikker i sin iver etter å heve seg over andres gleder.

Jeg er den glade innehaver av en sånn alt-i box-dings som gjør en i stand til å leie film direkte fra TV-stolen. Man slipper altså å røre en muskel – bortsett fra den som håndterer fjernkontrollen. Valget av filmer er helt greit og fordelen er jo at man slipper fristelsen med løsvekt-godteriet på videosjappa.
Forleden kveld var jeg alene hjemme og jeg bestemte meg altså for å leie en film. I utvalget kjente jeg ikke så mange titler, så jeg gikk for å lese rollelistene som en slags kvalitetssikring. Jeg setter ofte pris på britiske skuespillere og deriblant Michael Cane. Så for å gjøre en lang historie noe kortere valgte jeg filmen ”Harry Brown”, der herr Cane spiller den pensjonerte marinesoldaten som opplever at hans nære venn blir brutalt myrdet i sitt eget nabolag. Handlingen dreier seg om gategjenger som terroriserer en forstad i London og denne Harry Browns enmannskamp mot uretten. Filmen var på sett og vis gripende, men etter min smak litt for voldelig og blodig.

Det er da det skjer…
Jeg sitter der alene i halvmørket med kun det blafrende lyset fra TV-skjermen dansende på veggen. Jeg – en 45 år gammel tobarnsmor med gode verdier og en dirrende pekefinger mot alt som er voldelig og ondt. Her er jeg plutselig i ferd med å gjennomgå en forvandling. Jeg kjenner det knapt selv før det er for sent.

I det Michael Canes rollefigur halter skadeskutt rundt og konfronterer gjengmedlemmene med brutale basketak og våpen i hånd, ser jeg at min helt er i ferd med å bli offer for et bakholdsangrep.

I etterpåklokskapens navn burde jeg reagert da pulsen økte til tre fjerdedeler av max, pupillene utvidet seg og blunkerefleksen gikk i dvalemodus: Jeg satt der i min egen stue og ønsket at min helt skulle løfte pistolen og skyte gørra ut av sin fiende. ”så skyt da!” gjentok jeg inni hodet – ”så skyt da!”
Og det gjorde han…

Antiklimakset kom under rulleteksten da jeg skamfull, men heldigvis uten vitner, måtte innrømme at jeg ble revet med av scener i en voldsfilm, riktignok maskert under sjangerbegrepet ”Thriller”.

Jeg kom meg igjen etterpå – og er ikke mer tilbøyelig til å utøve vold mot mine omgivelser nå enn jeg var før mitt bekjentskap med Harry Brown. Men jeg tenker på all den ”dritten” barn og unge fyller huene sine med uten at de nødvendigvis reflekterer over forskjellen på fiksjon og virkelighet.

For min del må moralen være: ikke døm andre for deres valg av underholdning.
Plutselig møter du deg selv i døra.

Tror jeg har mer å melde...

Da prøver jeg litt igjen :-) Denne bloggen har vært preget av skrivetørke. Livet har hatt annet innhold. Men - plutselig var det en idé som ville ut.... Så får vi se da om det blir mer utover våren.