Jeg tenker på meg selv som ei byjente. Men her jeg bor på Konnerud, sånn halvveis inni skauen er jeg vel kvalifisert til å ha en ørliten tilknytning til ”landet”. Når man bor utenfor byen skulle det være ideelt å ha dyr. Dessverre bor jeg i et borettslag som ikke vil ha dyr – spesielt ikke hund eller katt. Men aldri en regel uten unntak!
Da jeg var liten hadde vi katter – Mons og Siri. Mons hadde jeg et unikt forhold til. Han lå tålmodig i dukkevogna mi med labbene over dyna, mens jeg trillet han rundt i hagen. På et tidspunkt fikk jeg servert en veldig dramatisk historie om kattehimmelen.
Det var ikke flere dyr i min barndom…
Merkelig egentlig, for da jeg fikk egne barn sa min mormor formanende: barn skal ikke vokse opp uten dyr!
Så da 11-åringen kom hjem og fortalte at kompisen hadde en kanin som hadde fått unger – og som bare kostet hundre kroner, var plutselig vår lille rekkehusstue omgjort til vertikaldelt kaninbolig.
Det med hundre kroner var et salgstriks. For en kanin trenger bur, matskål, drikkeflaske, hus til å gjemme seg i, egen do, dertil hørende absorberende sand, flis, høy, tørrfor, vitaminer, saltstein, gnagepinne, pelsbørste, klotang og leiebånd – og en liten leke.
Lille Jacob, den 12 uker gamle dvergvedderen hadde bodd hos oss en uke da vår datter syntes synd på den og sa at han så ensom ut. Det var sikkert smertefullt å måtte forlate mor og søsken så tidlig i livet. Det var bare en ting å gjøre – nemlig å gå til kompisen med kaninene og kjøpe en til! Problemet var at den vi fikk med oss denne gangen var en hunnkanin….
Vi hadde selvsagt ikke hjerte til å bytte Silje med en hannkanin, så Jacob måtte en tur til dyrlegen for å hindre at vi fikk en hel kaninfarm i stua. Det kostet forresten 800 kroner. Men hva betyr penger når det er snakk om et kjært familiemedlem?
Silje og Jacob levde et godt og lykkelig kaninliv i vår stue om vintrene og hadde luftegård i hagen om somrene med egen parasoll. Uten å gå nærmere inn på det, ble Silje fire og et halvt år og Jacob ble nesten seks. Det var sorg i huset og stor enighet om at vi ikke orket å skaffe dyr igjen. Ungene var dessuten store og hadde etter hvert en travel fritid.
Jeg kom til å tenke på dette da vår sønn fikk noen kroner til bursdagen sin nylig. Det er ikke lett å kjøpe noe til en 19-åring. Kanskje han ville ha nye klær eller en eller annen elektronisk dings, tenkte jeg.
Men, nei da… Den unge mannen kom hjem med en stor glassboks, en pose sand og et par planter - noe han alltid hadde ønsket seg, sa ungen. Han hadde gått til anskaffelse av et akvarium!
Fiskene skal flytte inn om fjorten dager.
Går det som jeg frykter serverer jeg fiskesuppe uka etter.
tirsdag 5. mai 2009
søndag 26. april 2009
Jeg velger meg april
Jeg har jobbet i hagen i hele dag. Det er så deilig å grave i jorda og vekke til liv bedet som skal glede oss med blomstring gjennom hele sommeren. Krokusene står i stram giv akt, trærne har knopper og flittige maur går utrettelig fram og tilbake med en bør flere ganger sin egen vekt. Meitemarken lufter jorda så staudene får puste. Man kan bli salig av mindre.
Kanskje hadde Bjørnstjerne Bjørnson og hans Karoline puslet i hagen på Aulestad en vårdag i 1879, da han etter en velfortjent middag trakk han seg tilbake til sin skrivestue og kjente på hvor deilig det var at sommeren nærmet seg ….
Ut av pennen kom disse betraktningene:
Jeg velger meg april!
I den det gamle faller.
I den det ny får feste;
Det volder litt rabalder,-
dog fred er ei det beste,
men at man noe vil.
Jeg velger meg april,
Fordi den stormer, feier,
Fordi den smiler, smelter,
Fordi den evner eier,
Fordi den krefter velter,-
i den blir sommer til!
Kanskje hadde Bjørnstjerne Bjørnson og hans Karoline puslet i hagen på Aulestad en vårdag i 1879, da han etter en velfortjent middag trakk han seg tilbake til sin skrivestue og kjente på hvor deilig det var at sommeren nærmet seg ….
Ut av pennen kom disse betraktningene:
Jeg velger meg april!
I den det gamle faller.
I den det ny får feste;
Det volder litt rabalder,-
dog fred er ei det beste,
men at man noe vil.
Jeg velger meg april,
Fordi den stormer, feier,
Fordi den smiler, smelter,
Fordi den evner eier,
Fordi den krefter velter,-
i den blir sommer til!
Språket mitt
På mitt lille hjemmekontor hersker det et herlig kaos. Jeg kan ikke kaste. Det har jeg vitner på. Det henger nok sårt sammen med min adskillelsesangst. Tenk om jeg fikk brukt for det! Og man kaster jo rett og slett ikke bøker.
Da jeg i sin tid skulle rydde ut av barndomshjemmet ga jeg bort til loppemarked en hyllemeter ”frøken detektiv”. Av alt jeg har foretatt meg i verden er det ingen ting jeg har angret mer på enn akkurat det. Noe lignende gjør jeg ikke igjen. Derfor er hyllene fulle av bøker og permer, og det som ikke har fått plass ligger på benker og skrivebord.
Foruten min lidenskap for sko (som ikke har noe som helst med dette å gjøre) er jeg en hund etter bøker av sorten ”godt sagt”, ”sitater til den gode taler”, ”språkhistorie” osv. Det er spennende lesing som får meg til å ønske at jeg en gang – langt der framme – kanskje kunne komme til å briljere som tekstskaper.
Da er det en forutsetning å kunne bruke språket korrekt. Er det noe jeg er redd for er det å avsløre meg selv gjennom et elendig språk og en masse skrivefeil. Da tenker ikke på slurvefeil p.g.a. et foræderisk tastatur. Men bruk av ord og uttrykk i feil sammenheng, eller total meningsendring i det jeg vil si med et komma på feil sted av typen: ”heng ham ikke, vent til jeg kommer” vs. ”Heng ham, ikke vent til jeg kommer”.
En av mine forbilder i så måte er Aftenpostens Per Egil Hegge. Hver dag svarer han på spørsmål og kommenterer språket på en fortreffelig måte. For den som er interessert kan jeg altså anbefale denne lenken: http://www.aftenposten.no/ekspertene/spraak
Spesielt morsomt er det å lese artikkelen ”kaniner i ermet”.
På siste mammutsalg kom jeg over et par perler: ”Språkreisa; norsk gjennom to tusen år - ei underhaldande reise tilbake til norskens opphav” av Sylfest Lomheim og ”(nesten) alt du trenger å vite om norsk” av Helene Uri.
I sistnevnte er trubaduren Lillebjørn Nilsen bidragsyter med bl.a. denne tekstlinjen: I språket finnes tanken! I tanken fantasi!
Godt sagt, tenker jeg og gleder meg til å lese i begge bøkene.
Da jeg i sin tid skulle rydde ut av barndomshjemmet ga jeg bort til loppemarked en hyllemeter ”frøken detektiv”. Av alt jeg har foretatt meg i verden er det ingen ting jeg har angret mer på enn akkurat det. Noe lignende gjør jeg ikke igjen. Derfor er hyllene fulle av bøker og permer, og det som ikke har fått plass ligger på benker og skrivebord.
Foruten min lidenskap for sko (som ikke har noe som helst med dette å gjøre) er jeg en hund etter bøker av sorten ”godt sagt”, ”sitater til den gode taler”, ”språkhistorie” osv. Det er spennende lesing som får meg til å ønske at jeg en gang – langt der framme – kanskje kunne komme til å briljere som tekstskaper.
Da er det en forutsetning å kunne bruke språket korrekt. Er det noe jeg er redd for er det å avsløre meg selv gjennom et elendig språk og en masse skrivefeil. Da tenker ikke på slurvefeil p.g.a. et foræderisk tastatur. Men bruk av ord og uttrykk i feil sammenheng, eller total meningsendring i det jeg vil si med et komma på feil sted av typen: ”heng ham ikke, vent til jeg kommer” vs. ”Heng ham, ikke vent til jeg kommer”.
En av mine forbilder i så måte er Aftenpostens Per Egil Hegge. Hver dag svarer han på spørsmål og kommenterer språket på en fortreffelig måte. For den som er interessert kan jeg altså anbefale denne lenken: http://www.aftenposten.no/ekspertene/spraak
Spesielt morsomt er det å lese artikkelen ”kaniner i ermet”.
På siste mammutsalg kom jeg over et par perler: ”Språkreisa; norsk gjennom to tusen år - ei underhaldande reise tilbake til norskens opphav” av Sylfest Lomheim og ”(nesten) alt du trenger å vite om norsk” av Helene Uri.
I sistnevnte er trubaduren Lillebjørn Nilsen bidragsyter med bl.a. denne tekstlinjen: I språket finnes tanken! I tanken fantasi!
Godt sagt, tenker jeg og gleder meg til å lese i begge bøkene.
tirsdag 21. april 2009
Flink pike
Leste nettopp bloggen til en av mine gamle venner. Hun hadde kloke refleksjoner om ting man ”burde”. Det inspirerte meg til å drodle litt rundt det å være flink pike.
Min påstand er at alle jenter får ”flink-pike-syndromet” i konfirmasjonsgave. Selv jeg som ikke er konfirmert fikk dette tidlig i tenårene, og har et velutviklet syndrom som jeg i en alder av 43 år fortsatt kjemper mot hver dag! Det finnes ingen medisiner mot det og ingen fysikalsk behandling, men mon tro om det ikke går an å mane det bort likevel. For som andre syndromer er ”flink-pike-syndromet” noe man helst skulle slippe å ha.
Denne usynlige forventningen om ting hun BURDE gjort, det hun tror at alle andre forventer - nemlig at hun er superkvinne fra seks om morgenen til midnatt:
Hun står på kjøkkenet med nystrøket forkle før frokost med tre matpakker klare med lavkarbo-innhold, lett variert hver dag slik at alle kostgrupper er representert i løpet av uka. Deretter fyller hun samvittighetsfullt oppvaskmaskinen, som for øvrig vasker med miljøvennlig vaskemiddel. Søppel sorteres i lufttette containere, katten mates og gres før hun lufter naboens hund, selvsagt med bæsjepose i lomma. (Posen bæres helt hjem så hun slipper mordtrusler fra søppelkasseeiere langs ruten).
Med et plettfritt ytre haster ”flink pike” av sted til sin altoppslukende jobb hvor hun alltid sier JA! til alt som blir foreslått. På vei hjem fra jobb skal det handles, både mat og klær. Familiegravstedet skal besøkes med lys og blomster og gamle tante Agate får som raskest et lite ettermiddagsbesøk med medbrakt kake som ”flink pike” bakte i går kveld.
Familien sitter hjemme og venter foran komfyren – hvor er ”flink pike”? Hun tar fram fra fryseren den ferdig tillagede middagen merket med dagens dato og supplerer med friske grønnsaker før alle får en næringsrik dessert som er god for fordøyelsen. ”Flink pike” delegerer avislesing til far som er sliten etter dagen og setter seg selv ned med ungene for å gjennomgå dagens og ukas lekser. Bøying av substantiver i tid og kjønn samt brøkregning og ligninger med to ukjente er ikke mer enn man bør kunne når man er flink pike. Det går som en drøm!
Etter en lett gulvvask og støvtørring ringer venninnene og lurer på om hun ikke kommer på trening i dag. Selvsagt gjør hun det. Med den største selvfølgelighet ikler hun seg det siste innen teknisk treningstøy og jogger lett til helsestudio hvor den personlige treneren står klar med et nytt program for rumpe og lår. Snart bikinisesong, må vite… Etter en deilig dusj og ti minutter i solariet plukker ”flink pike” opp sine håpefulle fra deres aktiviteter. Samvittigheten gnager fordi hun ikke rakk å se datterens håndballkamp eller sønnens tennismatch.
Kveldsnytt flimrer forbi i det fjerne mens strykejernet damper over fars hvite skjorter. Bilen skulle vært på verksted og bedet i hagen ser ut som en jungel.
Kvarter over midnatt synker ”flink pike” ned i en stol og tenker på alt hun ikke fikk gjort – den dagen heller…
”Kommer du og legger deg snart?” ropes det fra annen etasje. Tror ikke det. ”Flink pike” sover!
Min påstand er at alle jenter får ”flink-pike-syndromet” i konfirmasjonsgave. Selv jeg som ikke er konfirmert fikk dette tidlig i tenårene, og har et velutviklet syndrom som jeg i en alder av 43 år fortsatt kjemper mot hver dag! Det finnes ingen medisiner mot det og ingen fysikalsk behandling, men mon tro om det ikke går an å mane det bort likevel. For som andre syndromer er ”flink-pike-syndromet” noe man helst skulle slippe å ha.
Denne usynlige forventningen om ting hun BURDE gjort, det hun tror at alle andre forventer - nemlig at hun er superkvinne fra seks om morgenen til midnatt:
Hun står på kjøkkenet med nystrøket forkle før frokost med tre matpakker klare med lavkarbo-innhold, lett variert hver dag slik at alle kostgrupper er representert i løpet av uka. Deretter fyller hun samvittighetsfullt oppvaskmaskinen, som for øvrig vasker med miljøvennlig vaskemiddel. Søppel sorteres i lufttette containere, katten mates og gres før hun lufter naboens hund, selvsagt med bæsjepose i lomma. (Posen bæres helt hjem så hun slipper mordtrusler fra søppelkasseeiere langs ruten).
Med et plettfritt ytre haster ”flink pike” av sted til sin altoppslukende jobb hvor hun alltid sier JA! til alt som blir foreslått. På vei hjem fra jobb skal det handles, både mat og klær. Familiegravstedet skal besøkes med lys og blomster og gamle tante Agate får som raskest et lite ettermiddagsbesøk med medbrakt kake som ”flink pike” bakte i går kveld.
Familien sitter hjemme og venter foran komfyren – hvor er ”flink pike”? Hun tar fram fra fryseren den ferdig tillagede middagen merket med dagens dato og supplerer med friske grønnsaker før alle får en næringsrik dessert som er god for fordøyelsen. ”Flink pike” delegerer avislesing til far som er sliten etter dagen og setter seg selv ned med ungene for å gjennomgå dagens og ukas lekser. Bøying av substantiver i tid og kjønn samt brøkregning og ligninger med to ukjente er ikke mer enn man bør kunne når man er flink pike. Det går som en drøm!
Etter en lett gulvvask og støvtørring ringer venninnene og lurer på om hun ikke kommer på trening i dag. Selvsagt gjør hun det. Med den største selvfølgelighet ikler hun seg det siste innen teknisk treningstøy og jogger lett til helsestudio hvor den personlige treneren står klar med et nytt program for rumpe og lår. Snart bikinisesong, må vite… Etter en deilig dusj og ti minutter i solariet plukker ”flink pike” opp sine håpefulle fra deres aktiviteter. Samvittigheten gnager fordi hun ikke rakk å se datterens håndballkamp eller sønnens tennismatch.
Kveldsnytt flimrer forbi i det fjerne mens strykejernet damper over fars hvite skjorter. Bilen skulle vært på verksted og bedet i hagen ser ut som en jungel.
Kvarter over midnatt synker ”flink pike” ned i en stol og tenker på alt hun ikke fikk gjort – den dagen heller…
”Kommer du og legger deg snart?” ropes det fra annen etasje. Tror ikke det. ”Flink pike” sover!
lørdag 18. april 2009
Betraktinger fra en godtroende tenåringsmor
”Mamma, du er godtroende!” sa vår snart voksne sønn der vi satt på en av byens restauranter og ventet på servering. Mann og sønn hadde invitert meg på middag på min bursdag. Hjemme hadde vi tatt farvel med ikke mindre enn 10 sprudlende 16-åringer som med var klar for taco, sjokoladekake og film.
Vi er av den kjedelige foreldresorten. Sjelden eller aldri ute av huset i helgene, ingen store selskapligheter i heimen. Denne lørdagen hadde vi lovet å være borte til kl.23.00. ”Det er ikke så lett å prate om alt hvis dere er hjemme”, var argumentet. Vi hadde ikke problemer med å se det, men hadde samtidig motargumentene klare; om ungdommer hjemme alene som får uventet besøk av hele gjenger etter at en ”venn” tekster info om foreldre ute av veien, hus som blir ramponert, bråk og bruk av alkohol. Alle negative ting som kan skje uten voksne til stede ble regnet opp. Dette ble møtt av vår datters sukk og hevede øyebryn, mens venninnenes navn ble ramset opp som et alibi på at alle var skikkelige mennesker som kom fra møblerte hjem. ”Ingen av mine venner er sånn!” avsluttet hun prosedyren.
På barneskolen var alt mye lettere. Vennene bodde for det første i relativ nærhet, vi kjente til alle foreldrene og det var ikke vanskelig å ta en telefon for å sjekke at de voksne var hjemme i huset når det kom spørsmål om overnatting. Da de håpefulle begynte på ungdomskolen utvidet de samtidig nedslagsfeltet og nye navn ble nevnt ved middagsbordet. Vår oversikt over hvem som var mor og far til hvem, og hvem som bodde hvor minsket proporsjonalt med podenes utvidede ønske om mer samvær med jevnaldrene.
Er det noe vi tar på alvor hjemme hos oss, så er det utfordringene i foreldrerollen. Ikke at vi har svaret på alt, så langt i fra, men våre barn vet at går man ut av huset skal det avlegges rapport om hvem, hva, hvor og når. Dessuten kjører vi – til og fra. Når som helst og hvor som helst! Og det, kjære leser er ikke noe offer. Snarere tvert i mot.
Vi kjenner ikke til alle foreldrene lenger, men vi møter ungdommene. Ved å være tilstede i kullissene får vi stor glede av å være vitne til at de fleste ungdommer er flotte mennesker. De skal få lov å trå litt feil en gang i blant, de må erfare selv. Det er jo slik vi kom dit vi er i dag. Livet består stort sett av valg. Og verden ble ikke utviklet av de som bare fulgte strømmen uten å ta en sjanse. Det blir opp til oss voksne å fylle på med gode holdninger og opparbeide et tillitsforhold mellom generasjonene.
Så da min sønn på snart 19 påsto at jeg var godtroende som stolte på at huset sto støtt på grunnmuren med 10 tenåringsjenter alene hjemme, tok jeg meg nær av det. Visste han noe om sin søster og hennes venner som ikke jeg visste? Jeg ble usikker der jeg satt 5 km hjemmefra.
Takk og lov for teknologien; for ikke å virke alt for kjip sendte jeg en sms til min datter med spørsmål om de hadde det hyggelig. Straks kom det svar om at de hadde det kjempegøy, spiste sjokoladekake med en hel pose nonstop på og nettopp hadde satt på filmen.
Ganske nøyaktig kl.23.00 låste vi oss inn hjemme. For et syn som møtte oss. Spisbordet var ikke ryddet etter maten, liflig lukt av løk og purre fylte luften, en nonstop fra sjokoladekaka var tråkket ned i teppet og tomflaskene som lå på gulvet vitnet om at 10 vevre unge damer kan sette til livs 11 liter brus på fem timer. Og lydnivået…!
De tre jentene som enda ikke hadde blitt hentet lo og snakket i munnen på hverandre. På spørsmål om hvordan filmen var, svarte de at den hadde de nesten ikke sett på, for de hadde så mye å prate om.
Min mann og jeg smilte til hverandre da vi begynte å rydde inn glass og tallerkener. Det var altså ikke så farlig å gi ungdommene litt spillerom. Etter 15 minutter hadde de siste gjestene gått og stua så ut som den pleier. Verre var det ikke. Denne gjengen med jenter gjorde alle avisoppslag om stort alkoholforbruk og flørting med narkotiske stoffer blant yngre ungdom til skamme.
Men, min sønns utsagn om at jeg var godtroende summet likevel i bakhodet.
Vi vet det finnes utfordringer der ute og ”alle” vet at det er fester her i vår bydel hver helg som foregår uforstyrret uten foreldre til stede. Våre barn kommer også til å delta på en av disse. Politi og uteteam snakker om det på foreldremøter og spørreundersøkelser viser at tenåringene debuterer med stimuli tidligere og tidligere.
Så hvis jeg skal driste meg til å gi ett eneste råd til tenåringsforeldre må det være å være tilstede. Snakk med ungdommene, ønsk dem velkommen i hjemmet deres og vær på deres arenaer. Dann foreldrenettverk og få vennenes telefonnummer. Møt opp på skolens foreldremøter. Støtt opp om det de driver med enten det er fotball på sletta, ski i lysløypa, dugnad for korpset eller rockekonsert på Union. Møt opp og gå natteravn. Vær en tydelig, trygg og edru voksen. Bry deg ”om” og kanskje litt mindre ”med”. Vær på tilbudsiden!
Og som sagt; det er ikke noe offer. Faktisk ganske tilfredsstillende.
Så sees vi da, der ungdommene er!
Vi er av den kjedelige foreldresorten. Sjelden eller aldri ute av huset i helgene, ingen store selskapligheter i heimen. Denne lørdagen hadde vi lovet å være borte til kl.23.00. ”Det er ikke så lett å prate om alt hvis dere er hjemme”, var argumentet. Vi hadde ikke problemer med å se det, men hadde samtidig motargumentene klare; om ungdommer hjemme alene som får uventet besøk av hele gjenger etter at en ”venn” tekster info om foreldre ute av veien, hus som blir ramponert, bråk og bruk av alkohol. Alle negative ting som kan skje uten voksne til stede ble regnet opp. Dette ble møtt av vår datters sukk og hevede øyebryn, mens venninnenes navn ble ramset opp som et alibi på at alle var skikkelige mennesker som kom fra møblerte hjem. ”Ingen av mine venner er sånn!” avsluttet hun prosedyren.
På barneskolen var alt mye lettere. Vennene bodde for det første i relativ nærhet, vi kjente til alle foreldrene og det var ikke vanskelig å ta en telefon for å sjekke at de voksne var hjemme i huset når det kom spørsmål om overnatting. Da de håpefulle begynte på ungdomskolen utvidet de samtidig nedslagsfeltet og nye navn ble nevnt ved middagsbordet. Vår oversikt over hvem som var mor og far til hvem, og hvem som bodde hvor minsket proporsjonalt med podenes utvidede ønske om mer samvær med jevnaldrene.
Er det noe vi tar på alvor hjemme hos oss, så er det utfordringene i foreldrerollen. Ikke at vi har svaret på alt, så langt i fra, men våre barn vet at går man ut av huset skal det avlegges rapport om hvem, hva, hvor og når. Dessuten kjører vi – til og fra. Når som helst og hvor som helst! Og det, kjære leser er ikke noe offer. Snarere tvert i mot.
Vi kjenner ikke til alle foreldrene lenger, men vi møter ungdommene. Ved å være tilstede i kullissene får vi stor glede av å være vitne til at de fleste ungdommer er flotte mennesker. De skal få lov å trå litt feil en gang i blant, de må erfare selv. Det er jo slik vi kom dit vi er i dag. Livet består stort sett av valg. Og verden ble ikke utviklet av de som bare fulgte strømmen uten å ta en sjanse. Det blir opp til oss voksne å fylle på med gode holdninger og opparbeide et tillitsforhold mellom generasjonene.
Så da min sønn på snart 19 påsto at jeg var godtroende som stolte på at huset sto støtt på grunnmuren med 10 tenåringsjenter alene hjemme, tok jeg meg nær av det. Visste han noe om sin søster og hennes venner som ikke jeg visste? Jeg ble usikker der jeg satt 5 km hjemmefra.
Takk og lov for teknologien; for ikke å virke alt for kjip sendte jeg en sms til min datter med spørsmål om de hadde det hyggelig. Straks kom det svar om at de hadde det kjempegøy, spiste sjokoladekake med en hel pose nonstop på og nettopp hadde satt på filmen.
Ganske nøyaktig kl.23.00 låste vi oss inn hjemme. For et syn som møtte oss. Spisbordet var ikke ryddet etter maten, liflig lukt av løk og purre fylte luften, en nonstop fra sjokoladekaka var tråkket ned i teppet og tomflaskene som lå på gulvet vitnet om at 10 vevre unge damer kan sette til livs 11 liter brus på fem timer. Og lydnivået…!
De tre jentene som enda ikke hadde blitt hentet lo og snakket i munnen på hverandre. På spørsmål om hvordan filmen var, svarte de at den hadde de nesten ikke sett på, for de hadde så mye å prate om.
Min mann og jeg smilte til hverandre da vi begynte å rydde inn glass og tallerkener. Det var altså ikke så farlig å gi ungdommene litt spillerom. Etter 15 minutter hadde de siste gjestene gått og stua så ut som den pleier. Verre var det ikke. Denne gjengen med jenter gjorde alle avisoppslag om stort alkoholforbruk og flørting med narkotiske stoffer blant yngre ungdom til skamme.
Men, min sønns utsagn om at jeg var godtroende summet likevel i bakhodet.
Vi vet det finnes utfordringer der ute og ”alle” vet at det er fester her i vår bydel hver helg som foregår uforstyrret uten foreldre til stede. Våre barn kommer også til å delta på en av disse. Politi og uteteam snakker om det på foreldremøter og spørreundersøkelser viser at tenåringene debuterer med stimuli tidligere og tidligere.
Så hvis jeg skal driste meg til å gi ett eneste råd til tenåringsforeldre må det være å være tilstede. Snakk med ungdommene, ønsk dem velkommen i hjemmet deres og vær på deres arenaer. Dann foreldrenettverk og få vennenes telefonnummer. Møt opp på skolens foreldremøter. Støtt opp om det de driver med enten det er fotball på sletta, ski i lysløypa, dugnad for korpset eller rockekonsert på Union. Møt opp og gå natteravn. Vær en tydelig, trygg og edru voksen. Bry deg ”om” og kanskje litt mindre ”med”. Vær på tilbudsiden!
Og som sagt; det er ikke noe offer. Faktisk ganske tilfredsstillende.
Så sees vi da, der ungdommene er!
fredag 17. april 2009
Hvem er jeg?
”Jeg er mor, jeg…”
Blikket foran meg flakker… ”eh.. (et skjevt smil)..jeg mener hva gjør du?”.
”Åh.. (litt flau latter)..jeg jobber som hjernekirurg” Ansiktet foran meg stivner i et grotesk smil før vedkommende ”ser noen ” i den andre enden av lokalet og haster videre. Den som les sist, les best – tenker jeg.
Hva er det med oss mennesker som rangerer vellykkethet etter antall konsonanter i eller bak tittelen og flest mulig timer ute av hjemmet. Hvem skal være tilstede i hverandres liv – og hvem skal lære den oppvoksende slekt å bli ”gangs menneskje”?
Jeg er på ingen måte ute etter å sette far i skyggen, men han har en egen evne til å lande på beina uten hjelp. Man er seg selv nærmest. I dag handler det om mor.
For noen år siden deltok jeg på et kurs i kommunikasjon. Jeg jobbet i servicenæringen og det var kundekontakt som sto på agendaen. Vi skulle se bra ut og lukte godt, men først og fremst skulle vi selge en vare. Den første øvelsen var å hilse på hverandre og presentere oss selv. Av deltagerne var det flest kvinner. Så vidt jeg husker var det kun et par menn i forsamlingen. Kurslederen gikk rundt til oss alle og kommenterte både holdning, håndtrykk og verbalt innhold og tydelighet. Vi kom fra samme bransje alle sammen, så jeg tenkte at det var uvesentlig å nevne for sjette eller sjuende gang i presentasjonsrunden. På dette tidspunktet var min sønn liten og det var han jeg var mest opptatt av i hele verden. Så da jeg tok kursholderen hardt og sikkert i hånda med et fast blikk ledsaget av navnet mitt, føyde jeg til ”og jeg har en sønn på snart to år”.
Jeg trodde mannen skulle falle over ende. Med et utbrudd som en orkan gestikulerte han oppgitt med armene før han snudde seg til de andre kursdeltagerne og utbrøt: ”hva er det med dere kvinner? Dere presenterer dere med hva dere har og ikke hva dere er.”
Det gjorde et uutslettelig inntrykk… i mange år etterpå var jeg bevisst på at om jeg skulle være interessant for andre f.eks i jobbsammenheng var det hva jeg er og ikke hva jeg har som måtte frontes.
Men nå…Ja, nå skal jeg sannelig også slå et slag for kvinner over 40. Det er en deilig tilværelse, dere. Jeg gidder ikke streve så mye lenger. Jeg er mye tryggere på meg selv og innrømmer høylydt at ”jeg er mor – og har den viktigste jobben i verden!
Det hører med til historien at det tok noen år å komme dit. Den skjønne lille gutten min fyller 19 i mai :-)
Blikket foran meg flakker… ”eh.. (et skjevt smil)..jeg mener hva gjør du?”.
”Åh.. (litt flau latter)..jeg jobber som hjernekirurg” Ansiktet foran meg stivner i et grotesk smil før vedkommende ”ser noen ” i den andre enden av lokalet og haster videre. Den som les sist, les best – tenker jeg.
Hva er det med oss mennesker som rangerer vellykkethet etter antall konsonanter i eller bak tittelen og flest mulig timer ute av hjemmet. Hvem skal være tilstede i hverandres liv – og hvem skal lære den oppvoksende slekt å bli ”gangs menneskje”?
Jeg er på ingen måte ute etter å sette far i skyggen, men han har en egen evne til å lande på beina uten hjelp. Man er seg selv nærmest. I dag handler det om mor.
For noen år siden deltok jeg på et kurs i kommunikasjon. Jeg jobbet i servicenæringen og det var kundekontakt som sto på agendaen. Vi skulle se bra ut og lukte godt, men først og fremst skulle vi selge en vare. Den første øvelsen var å hilse på hverandre og presentere oss selv. Av deltagerne var det flest kvinner. Så vidt jeg husker var det kun et par menn i forsamlingen. Kurslederen gikk rundt til oss alle og kommenterte både holdning, håndtrykk og verbalt innhold og tydelighet. Vi kom fra samme bransje alle sammen, så jeg tenkte at det var uvesentlig å nevne for sjette eller sjuende gang i presentasjonsrunden. På dette tidspunktet var min sønn liten og det var han jeg var mest opptatt av i hele verden. Så da jeg tok kursholderen hardt og sikkert i hånda med et fast blikk ledsaget av navnet mitt, føyde jeg til ”og jeg har en sønn på snart to år”.
Jeg trodde mannen skulle falle over ende. Med et utbrudd som en orkan gestikulerte han oppgitt med armene før han snudde seg til de andre kursdeltagerne og utbrøt: ”hva er det med dere kvinner? Dere presenterer dere med hva dere har og ikke hva dere er.”
Det gjorde et uutslettelig inntrykk… i mange år etterpå var jeg bevisst på at om jeg skulle være interessant for andre f.eks i jobbsammenheng var det hva jeg er og ikke hva jeg har som måtte frontes.
Men nå…Ja, nå skal jeg sannelig også slå et slag for kvinner over 40. Det er en deilig tilværelse, dere. Jeg gidder ikke streve så mye lenger. Jeg er mye tryggere på meg selv og innrømmer høylydt at ”jeg er mor – og har den viktigste jobben i verden!
Det hører med til historien at det tok noen år å komme dit. Den skjønne lille gutten min fyller 19 i mai :-)
Abonner på:
Innlegg (Atom)
