Betraktinger fra en godtroende tenåringsmor

”Mamma, du er godtroende!” sa vår snart voksne sønn der vi satt på en av byens restauranter og ventet på servering. Mann og sønn hadde invitert meg på middag på min bursdag. Hjemme hadde vi tatt farvel med ikke mindre enn 10 sprudlende 16-åringer som med var klar for taco, sjokoladekake og film.

Vi er av den kjedelige foreldresorten. Sjelden eller aldri ute av huset i helgene, ingen store selskapligheter i heimen. Denne lørdagen hadde vi lovet å være borte til kl.23.00. ”Det er ikke så lett å prate om alt hvis dere er hjemme”, var argumentet. Vi hadde ikke problemer med å se det, men hadde samtidig motargumentene klare; om ungdommer hjemme alene som får uventet besøk av hele gjenger etter at en ”venn” tekster info om foreldre ute av veien, hus som blir ramponert, bråk og bruk av alkohol. Alle negative ting som kan skje uten voksne til stede ble regnet opp. Dette ble møtt av vår datters sukk og hevede øyebryn, mens venninnenes navn ble ramset opp som et alibi på at alle var skikkelige mennesker som kom fra møblerte hjem. ”Ingen av mine venner er sånn!” avsluttet hun prosedyren.

På barneskolen var alt mye lettere. Vennene bodde for det første i relativ nærhet, vi kjente til alle foreldrene og det var ikke vanskelig å ta en telefon for å sjekke at de voksne var hjemme i huset når det kom spørsmål om overnatting. Da de håpefulle begynte på ungdomskolen utvidet de samtidig nedslagsfeltet og nye navn ble nevnt ved middagsbordet. Vår oversikt over hvem som var mor og far til hvem, og hvem som bodde hvor minsket proporsjonalt med podenes utvidede ønske om mer samvær med jevnaldrene.

Er det noe vi tar på alvor hjemme hos oss, så er det utfordringene i foreldrerollen. Ikke at vi har svaret på alt, så langt i fra, men våre barn vet at går man ut av huset skal det avlegges rapport om hvem, hva, hvor og når. Dessuten kjører vi – til og fra. Når som helst og hvor som helst! Og det, kjære leser er ikke noe offer. Snarere tvert i mot.

Vi kjenner ikke til alle foreldrene lenger, men vi møter ungdommene. Ved å være tilstede i kullissene får vi stor glede av å være vitne til at de fleste ungdommer er flotte mennesker. De skal få lov å trå litt feil en gang i blant, de må erfare selv. Det er jo slik vi kom dit vi er i dag. Livet består stort sett av valg. Og verden ble ikke utviklet av de som bare fulgte strømmen uten å ta en sjanse. Det blir opp til oss voksne å fylle på med gode holdninger og opparbeide et tillitsforhold mellom generasjonene.

Så da min sønn på snart 19 påsto at jeg var godtroende som stolte på at huset sto støtt på grunnmuren med 10 tenåringsjenter alene hjemme, tok jeg meg nær av det. Visste han noe om sin søster og hennes venner som ikke jeg visste? Jeg ble usikker der jeg satt 5 km hjemmefra.
Takk og lov for teknologien; for ikke å virke alt for kjip sendte jeg en sms til min datter med spørsmål om de hadde det hyggelig. Straks kom det svar om at de hadde det kjempegøy, spiste sjokoladekake med en hel pose nonstop på og nettopp hadde satt på filmen.

Ganske nøyaktig kl.23.00 låste vi oss inn hjemme. For et syn som møtte oss. Spisbordet var ikke ryddet etter maten, liflig lukt av løk og purre fylte luften, en nonstop fra sjokoladekaka var tråkket ned i teppet og tomflaskene som lå på gulvet vitnet om at 10 vevre unge damer kan sette til livs 11 liter brus på fem timer. Og lydnivået…!

De tre jentene som enda ikke hadde blitt hentet lo og snakket i munnen på hverandre. På spørsmål om hvordan filmen var, svarte de at den hadde de nesten ikke sett på, for de hadde så mye å prate om.

Min mann og jeg smilte til hverandre da vi begynte å rydde inn glass og tallerkener. Det var altså ikke så farlig å gi ungdommene litt spillerom. Etter 15 minutter hadde de siste gjestene gått og stua så ut som den pleier. Verre var det ikke. Denne gjengen med jenter gjorde alle avisoppslag om stort alkoholforbruk og flørting med narkotiske stoffer blant yngre ungdom til skamme.

Men, min sønns utsagn om at jeg var godtroende summet likevel i bakhodet.

Vi vet det finnes utfordringer der ute og ”alle” vet at det er fester her i vår bydel hver helg som foregår uforstyrret uten foreldre til stede. Våre barn kommer også til å delta på en av disse. Politi og uteteam snakker om det på foreldremøter og spørreundersøkelser viser at tenåringene debuterer med stimuli tidligere og tidligere.

Så hvis jeg skal driste meg til å gi ett eneste råd til tenåringsforeldre må det være å være tilstede. Snakk med ungdommene, ønsk dem velkommen i hjemmet deres og vær på deres arenaer. Dann foreldrenettverk og få vennenes telefonnummer. Møt opp på skolens foreldremøter. Støtt opp om det de driver med enten det er fotball på sletta, ski i lysløypa, dugnad for korpset eller rockekonsert på Union. Møt opp og gå natteravn. Vær en tydelig, trygg og edru voksen. Bry deg ”om” og kanskje litt mindre ”med”. Vær på tilbudsiden!
Og som sagt; det er ikke noe offer. Faktisk ganske tilfredsstillende.

Så sees vi da, der ungdommene er!