Hvem er jeg?

”Jeg er mor, jeg…”
Blikket foran meg flakker… ”eh.. (et skjevt smil)..jeg mener hva gjør du?”.
”Åh.. (litt flau latter)..jeg jobber som hjernekirurg” Ansiktet foran meg stivner i et grotesk smil før vedkommende ”ser noen ” i den andre enden av lokalet og haster videre. Den som les sist, les best – tenker jeg.

Hva er det med oss mennesker som rangerer vellykkethet etter antall konsonanter i eller bak tittelen og flest mulig timer ute av hjemmet. Hvem skal være tilstede i hverandres liv – og hvem skal lære den oppvoksende slekt å bli ”gangs menneskje”?

Jeg er på ingen måte ute etter å sette far i skyggen, men han har en egen evne til å lande på beina uten hjelp. Man er seg selv nærmest. I dag handler det om mor.

For noen år siden deltok jeg på et kurs i kommunikasjon. Jeg jobbet i servicenæringen og det var kundekontakt som sto på agendaen. Vi skulle se bra ut og lukte godt, men først og fremst skulle vi selge en vare. Den første øvelsen var å hilse på hverandre og presentere oss selv. Av deltagerne var det flest kvinner. Så vidt jeg husker var det kun et par menn i forsamlingen. Kurslederen gikk rundt til oss alle og kommenterte både holdning, håndtrykk og verbalt innhold og tydelighet. Vi kom fra samme bransje alle sammen, så jeg tenkte at det var uvesentlig å nevne for sjette eller sjuende gang i presentasjonsrunden. På dette tidspunktet var min sønn liten og det var han jeg var mest opptatt av i hele verden. Så da jeg tok kursholderen hardt og sikkert i hånda med et fast blikk ledsaget av navnet mitt, føyde jeg til ”og jeg har en sønn på snart to år”.
Jeg trodde mannen skulle falle over ende. Med et utbrudd som en orkan gestikulerte han oppgitt med armene før han snudde seg til de andre kursdeltagerne og utbrøt: ”hva er det med dere kvinner? Dere presenterer dere med hva dere har og ikke hva dere er.”

Det gjorde et uutslettelig inntrykk… i mange år etterpå var jeg bevisst på at om jeg skulle være interessant for andre f.eks i jobbsammenheng var det hva jeg er og ikke hva jeg har som måtte frontes.

Men nå…Ja, nå skal jeg sannelig også slå et slag for kvinner over 40. Det er en deilig tilværelse, dere. Jeg gidder ikke streve så mye lenger. Jeg er mye tryggere på meg selv og innrømmer høylydt at ”jeg er mor – og har den viktigste jobben i verden!

Det hører med til historien at det tok noen år å komme dit. Den skjønne lille gutten min fyller 19 i mai :-)